INDRE HARMONI, GLEDE og
KJÆRLIGHET
Hvordan manifistere det vi ønsker og
leve det ?
   

Gjennom de gode bøkene og artiklene
vet vi følgende : -
Vi mennesker søker etter Kjærlighet, Frihet og Glede. Og det går ikke an å finne det der ute, før vi har funnet det i vårt indre.
Selv om vi er klar over dette, vil egoet eller den instinktive delen av oss, komme frem med sine behov og krav. Særlig i stress-situasjoner, når egoet føler seg utrygg, vil vi ha mer fokus på å dekke egne behov, enn på å gi til andre. Stress er uunngåelig, da nervesystemet bærer stress, som helt fra unnfangelses-øyeblikket, blir overført til det kommende foster. I parforhold starter krav-mentaliteten gjerne når forelskelses-fasen flater ut. Og jo større smerte-legeme,( Tolles utrykk ) desto mer krever egoet, som i bunn og grunn føler seg ensomt og redd.

- Vi er klar over at avhengighet ikke fremmer, men hemmer, kjærligheten.
Jo mer avhengig, desto mer klamring og krav, og den avhengige vil skape avstand i stedet for den nærhet som vedkommende ønsker seg. Hvis begge er avhengige, blir de som sultne barn, som ønsker å bli matet av den andre. Hvis en er avhengig og den andre søker maksimal frihet, blir det i lengden umulig å bygge en god relasjon. Ytterpunktene : EKSTREM FRIHETSTRANG og uvilje til å gå inn i ansvarlige relasjoner, og DEN AVHENGIGE som bare kan fungere i tosomhet, er begge uttrykk for den samme dype utrygghets-følelsen. Den underliggende frykten for kjærligheten skyldes dypest sett at man ikke elsker og verdsetter seg selv. Hva betyr det så å elske seg selv ? Det betyr at man aksepterer seg selv akkurat slik man er, med alle såkalte ”feil og mangler”. Når man har akseptert alle sider av seg selv, har man mindre behov for å dømme andre, siden behovet for selvhevdelse avtar. Da blir det lettere å være ærlig mot seg selv og andre, som igjen åpner for en enda bedre kommunikasjon.

Her vil jeg dele mine egne erfaringer, som belyser dette temaet. Livets harde skole ( jeg kaller det kontrasterfaringer ) har gitt meg en innsikt jeg ikke ville ha vært foruten. Da jeg var gift i 10 år, fant vi en ganske god balanse mellom frihet og ansvar. Livet var rikt da jeg var hjemme med 2 herlige gutter, og da jeg senere gjenopptok studier, kombinert med mors-rollen. Kjærligheten til barna var, og er det største jeg har opplevd mht. kjærlighets-relasjoner.
I et senere forhold, fant jeg en som var mer likesinnet mht. det spirituelle, noe som var viktig for meg. Jeg kaller ham Ex, en meget frihets-elskende " vannmann ." Vi var sammen et par års tid. Etter en 2 måneders reise blant indianere i USA. fikk jeg sjokk da jeg kom hjem, og han hadde truffet en annen. Dette aktiverte min barndoms dype avvisnings-traume. Dermed gikk jeg rett i kjelleren, ja enda lenger ned. Jeg befant meg i det dypeste mørke ( ønsket bare å dø ) Etter denne krisen, kom Ex tilbake, men var fast bestemt på at han ikke ville inn i en relasjon. Kjemien mellom oss gjorde det slik at vi ble elskere, men vi hadde altså ikke et forhold i vanlig forstand. Det ble et spennende eksperiment, og varte i et år. Neste gang Ex valgte å " deale " med en annen, var det ikke noen tragedie for meg. Jeg hadde lært at det går an å elske uten å eie, uten å kreve, og gi ham full frihet. Den dag i dag er vi nære venner. Det som engang var så vondt, ble min store læremester. Senere husket jeg at jeg faktisk hadde ønsket og bedt om å gå den ubetingede kjærlighets vei, da jeg deltok i indianske fredspipe- og swetlodge-ritualer. Jeg så at jeg hadde manifistert det jeg trengte for å få denne læringen, som førte meg noen skritt i riktig retning. I dag vet jeg at TILTREKKINGS-LOVEN virker, slik vi leser om i Abraham-kanaliseringene gjennom Esther Hicks, ( jeg synes the Secret er for overflatisk og materialistisk, så jeg holder meg til kilden. se www.abraham-hicks.com ) Vi får virkelig det vi ønsker oss og ber om.

-Hva menes egentlig med UBETINGET KJÆRLIGHET ?
Den defineres som en glede over å gi uten tanken på å få noe tilbake. Eller som AGAPE, den guddommelige kjærligheten. Er det en illusjon at vi mennesker med våre ( ofte sårede) egoer skal kunne leve en slik kjærlighet ? Jeg tror det er mulig, og at menneskeheten langsomt , men sikkert ,er på vei dit. Jeg tror denne tilstand, den rene kjærlighets-væren, ikke oppnås før vi tar 100% ansvar for egne liv, og fyller opp egne behov selv. Jo mer vi er i balanse, fysisk, mentalt og åndelig, desto færre behov vil våre egoer ha. Og vi vil glede oss over å dele og gi av oss selv, til mennesker, dyr og natur.

-Har denne kjærligheten gode vekst-vilkår i mennesklige parforhold ?
Jeg synes det er mer sjelden enn vanlig å se par hvor begge to har sin største glede over å gi, uten å kreve noe tilbake. Jeg husker at min sønns utsagn gledet meg. Han var bare 22 år da han fortalte at hans samboerskap var så ukomplisert, for HAN gjorde ting som gledet henne, og HUN gjorde ting som gledet ham. Så enkelt, og allikevel så vanskelig for så mange. Kanskje de yngre genrasjoner har vokst opp med mer kjærlighet og derfor er bedre rustet til å greie dette ?
Er det noen kultur-bestemte faktorer inne i bildet ? Jeg har reist til ulike kulturer, India, USAs indianere og beduinene i Egypt. Jeg besøker lokal-befolkningen, og legger merke til hvordan de lever. Jeg studerte yoga i India og var der 3 vintre. De fleste indere ser ikke ut til å ha forventninger om romantisk lykke. Ekteskapet er en praktisk anordning som gir et beskyttet familie-samhold. Slik er det også blant beduinene i Sinai. Her bor jeg hver vinter. Menn finner det dypeste samholdet blant andre menn, og kvinner blant sine medsøstre. Deres bekymringer går ut på å skaffe det daglige brød til hjemmet. Ellers virker de fornøyde. De ser ut til å akseptere rolle-fordelingen og finner sin glede i sitt daglige samvær med storfamilie og venner.

Jeg har ledet 2 ukers turer i Sinai i 12 år, en til to ganger i året. Vi besøker de innfødte. For meg er det viktig å dele disse besøkene med Nordens folk, for da får de et mer nyansert syn på mangt og meget. Den ensidige fremstilling i media, kommer fra " forstår-seg-påere" som ikke selv har undersøkt forholdene. Mange ser kun kvinne-undertrykking og patriarkat. Når vi besøker beduinene i deres hjem, opplever vi verdier vi selv savner i denne kulturen : Gjestfriheten : de deler det de har, uansett hvor lite det er. De virker harmoniske og glade, og har mye humor. Det er minimalt med stress, og dermed færre helseproblemer. De har tid til besøk og daglig sosiale samvær. Kvinnen er sjefen i hjemmet. Kvinner sammen er frie og glade, og møtes daglig i hjemmene. Kvinner kan leve alene i fjellene med sine geiter og barn, og får forsyninger av mannlige familie-medlemmer. Beduin-loven beskytter dem : Ingen fremmed mann har lov å komme innenfor en 40 meters-sone til en kvinnes hjem. Kvinner som lever alene, finner en god beskyttelse i de svarte klærne.

Jeg er glad for min oppvekst i Norge, og for at det her er mulig for en kvinne å realisere seg, mentalt og spirituelt og være økonomisk uavhengig. Men sjelen min er flerkulturell. Jeg blir beriket av urbefolkningers enkle liv, i og med naturen. Jeg integrerer lærdommen fra Indianere, Sudanesere og Beduiner i mitt liv og virke. Jeg har testet ut deres natur-medisin på egen kropp. Urtene fra ørken-fjellene og massasje-teknikkene virker på infeksjoner, mage-problemer, allergier mm. Jeg opplever at de på tross av sine øknomiske bekymringer, ofte får til mer enn oss når det gjelder Samhold og Kjærlighet. De har jo ingen velferdsstat som tar seg av syke, eldre og husløse. De må hjelpe hverandre for å få det til. Det er mye mindre JEG-følelse og mer VI-følelse.

Jeg tror at Vesten snart blir moden for å lære av urbefolkninger : Finne tilbake til det enkle livet og de gledene som koster så lite og gir så mye. Dette fordi: Når pendelen har svingt helt ut til EN side, er det tid for den å svinge helt ut til motsatt side, for så å finne roen i midten et sted. Vi hat gått fra sult og nød ( de harde 30 og 40 åra med øk. krise, sult og krig ) til et overdrevent materialistisk Bruk og Kast-samfunn. Mange kjenner at materiell velstand tærer mer enn det nærer, med masse jobbing for å nedbetale høye lån, og bruk av fritiden til å vedlikeholde alle tingene. Det akkumuleres stress i nervesystem, muskler, sinn og psyke. Vi har pr. definisjon alle muligheter til frihet og selvrealisering, men det hjelper lite om vi blir utslitt og syke, mister gleden og sliter i våre parforhold.

Jeg vet at jeg er blant de mest priviligerte på denne planeten. Jeg kan si som Ole Brum : " Ja takk, begge deler. " Og jeg er veldig takknemlig for både velferdsstaten og det, enkle natur-livet med mine beduin-venner. I Sinai har jeg blitt inspirert til å leve som LIVSKUNSTNER. Livskunst er for meg Livsnytelse. Det er å gløre det som får hjertet til å synge, finne gleden og harmonien i mitt eget indre, dele med andre, leve den kjærligheten som er min kilde, som jeg ganske enkelt er.

Livskunst er å forstå at jeg skaper min egen virkelighet, og når jeg møter motgang, vite at jeg selv har manifistert det. Ikke dømme, kritisere andre, og heller ikke meg selv. Bare akseptere alt som er, som i en kjærlig omfavnelse. Øve meg på å manifistere det som gavner.

Jeg har hatt Sinai som mitt annet hjem i 15 år. Det er nok Nomaden, (indianeren ) i meg som trekkes mot livet i naturen, hvor vi lever så tett på elementene : vann, jord, ild ,sol og vind. Jeg er med beduinene på turer i fjellene, sover under stjernene, spiser den deilige maten som lages over åpen ild, går turer over fjell og i canyons. Jeg nyter fjellene til fots og fra kamelryggen.

Jeg elsker å bo i en hytte på stranden og vugges i søvn av bølge-bruset. Her er Rødehavet foran, og fjellene bak hytta mi. Om morgenen nyter jeg svømmeturen blant de fargerike fiskene og korallene. Deretter smaker tekoppen så godt i sola, Og så gjør jeg yoga, og faller inn ien meditativ tilstand. Etter yogaen smaker det godt med en stor frokost. På den varmeste tiden på dagen, ligger jeg i hengekøya i skyggen, kanskje med en god bok, eller jeg blir ved å nyte den meditative ro. Når jeg går bortover stranden, er det alltid noen som roper navnet mitt, spør hvordan jeg har det, og inviterer meg på te. Her har jeg "mine svarte brødre", sudaneserne som jobber på de ulike campene på stranden. De er så vennlige, jordnære, og har masse godt humør. Dette på tross at de kom til Egypt som unge for å slippe militæret og kanskje måtte drepe landsmenn i borgerkrigen, og lever med savn etter familien og eget familie-liv. De har ikke råd til å gifte seg i Egypt.

Det hender de spiller trommer og synger om kveldene. Folk går etter lyden, og snart er det skikkelig party-stemning. Jeg er som regel den som starter dansen, for rytmene kaller, og kroppen løftes av gleden og må bare hive seg ut i dansen. Straks er gulvet fullt av danseglade mennesker fra mange nasjoner. Ja dette er virkelig freds-arbeid, men helt uten arbeid, bare i ren glede over å være sammen. I Sinai sitter jøder og arabere, rundt bålet, under stjernehimmelen, synger og prater sammen. Her føles det som vi tilhører en stor, åndelig familie, og vi skaper et blomstrende flerkulturelt fellesskap.

Jeg synes livet er så stort og rikt og byr på så uendelig mange muligheter. Jeg har møtt mennesker som begrenser livets muligheter, ved å tenke begrensende tanker. TANKENE påvirker FØLELSENE, som påvirker vår ADFERD, som skaper vår VIRKELIGHET, som igjen fører til nye tanker. En sluttet sirkel som blir til en evig rund-dans. Jeg liker sirkelen bedre enn firkanten, for den sybliserer helheten. Men ennå bedre liker jeg spiralen, fordi den er en sirkel som ikke sluttes, men som beveger seg oppover på høyere og høyere nivåer.

Jeg ønsker å oppdage begrensende rammer, se etter om jeg har lukket meg inn i en firkantet boks. Hvis så, vil jeg hoppe ut av den, men ikke for bare å hoppe over i en annen boks med finere farge. Nei, jeg vil heller fly ut idet ukjente, hoppe ut av de kjente og kjære rammene, og prøve noe helt nytt. Derfor tenker jeg at jeg er en del av F.F.F. Frie Fuglers familie : Tenke nye tanker. Se at jeg kan manifistere det jeg virkelig ØNSKER MEG, leve det livet jeg er her for å nyte og utforske, fullt og helt. Det har aldri vært, og vil aldri bli andre mennesker som begrenser meg. Om jeg har latt meg begrense av noe eller noen, er det pga. mine tanker , holdninger eller tros-systemer, som til slutt blir manifistert i ytre hendelser. Jo raskere jeg oppdager begrensende tanker, desto enklere blr det å skifte fokus.

For noen er det vanskelig å følge meg i min frihets-dans. Noen har sagt at de ønsker de kunne leve mer som meg, men i neste nu, har de kritisert meg for hvordan jeg velger å skape mitt liv. Før kunne jeg lett bli såret over kritikk, men NÅ ser jeg det som helt naturlig. Jeg sjekker om kritikken kommer fra omsorgs-siden og har et budskap til meg, eller om det er andres projeksjoner. Da kan jeg unngå å la meg såre. Jeg er meg, og de er seg, og alt er såre vel !! Jeg kan ikke påvirke andre eller forandre noen, men jeg kan skape en bedre situasjon for meg selv ved å velge å se ting på andre måter.

Jeg ønsker å leve i et åpent-hjerte-felleskap. Jeg tror dette ligger i tiden. Kanskje det er den gylne middelveien mellom den ekstreme tosomhets-kulturen og den gamle Hippy-kollektiv- kulturen ? Jeg liker å være fri og uavhengig, og blir inspirert av å søke nye måter å samskape på, gjerne en kollektiv boform ( med egen boenhet ) Jeg liker å dele mitt Sørlands-paradis med andre. Og jeg ønsker meg relasjoner hvor vi våger å åpne hjertet, leve helt nært, lar maskene falle, og samtidig tar og gir full frihet.
Jeg tror at det er mulig å leve i en par-relasjon uten den avhengige tosomhet, hvor begges behov for frihet ivaretas. For meg er kjærlighet lik ærlighet. Trofasthet er å være trofast mot de avtaler man inngår, ikke mot en flertalls-definisjon.
Jeg har venner som vil samskape og leke, ta ansvar for egne følelser og behov, stille opp for hverandre, men ikke forvente at andre skal dekke våre behov
Om noen av dere lesere blir inspirert av disse tanker, ta kontakt, så kan vi alle inspirere hverandre.


 
Copyright © 2006 www.bentemarcussen.info